... og takknemelig. Hvorfor? Fordi jeg har bakt kake med min 6-åring og 4-åring, mens pappa'n deres ryddet rundt oss etterhvert som vi rotet og griste. Det var en av de små øyeblikkene i livet hvor alt bare er så rolig, koselig - og perfekt. Et stille søndag øyeblikk, med familien i harmoni.
Så jeg er så glad for at jeg har mine barn, min mann, mitt hus og min trygghet.
Med alt som skjer i verden, ting som skremmer meg og overrasker meg (ja, andres ondskap overrasker meg). Det er ikke grenser for hva folk kan finne på... Etter å ha sett nyhetene og lest avisen, merker jeg at jeg anker.
Før jeg ble mamma, ANKET jeg aldri på noen ting. Jeg sov som en sten, og var kanskje litt nervøs før en prøver eller noe. Men jeg anket aldri sent på kvelden, på hvordan jeg skulle klare å komme meg ut midt på natten om det skulle begynne å brenne f.eks.
Mens nå - nå har jeg laget en "kriseplan" til oss, hvor min mann har ansvar for å hente eldstemann og jeg minstemann, og så at vi har et treffpunkt ute på tunet hvor vi skal stille oss opp slik at vi vet at alle er kommet seg ut. Dette drillet jeg min mann i en sen kveld. Han sovnet, etter å ha gjentatt at han skulle lete i alle klesskap etter ungene, fordi jeg hadde hørt at barn som blir redde - f.eks. ved en brann - gjemmer seg. Om jeg sovnet? Nei, jeg anket på hvordan jeg skulle klare meg om det begynte å brenne, når han ikke var hjemme og kunne hente eldstemann.
Mødre blir vel ofte litt rare. Husker når eldstemann var liten og satt i vippestolen på badet. Jeg dusjet superraskt, og tittet ofte ut for å forsikre meg om at hun fortsatt pustet, og ikke var blitt kvelt av leken sin eller noe. Tussete? Kanskje. Morsinstinkt? Aner ikke.
To ting skjedde med meg på sykehuset da jeg ble mamma for første gang. Nei, vent - 3 ting skjedde: først ble jeg kvalmende stolt over denne vakre skapningen (husker til og med at jeg kikket rundt på de andre babyene, og tenkte - stakkars, de har ikke fått så fine babyer de som vår. Jeg tuller ikke - jeg husker henne med en glorie rundt hode. Hun var så vakker!!! I ettertid ser jeg at hun så helt normal ut, men jeg husker fortsatt følelsen jeg hadde der og da.)
Det andre som skjedde var en overveldende beskyttelsetrang. Og så til sist: anken. Hva om? Hvordan? Og tusen andre ting.
Noen sa en gang at dersom du ikke har mat på bordet har du ett problem i livet. Dersom du har mat på bordet, har du tusen problem.
Vel, i dag - for en liten stund, hadde jeg ingen ting å anke på. Vi var alle i lag og bare koste oss.
Ha en fin & ankefri søndag! :o)
